When I was at the Prado Museum, I saw in one of Goya's pictures (Perro Semihundido) a figure that clearly stood out in the picture and in the epiphany, I thought this was sensational
- that the museum itself had not seen this?
Så jeg bestemte meg for å skrive til Prado museet for å høre deres mening om oppdagelsen, jeg hentet frem skikkelsen på skisser og sende en post med billedmateriale. Jeg fikk et overbærende svar om at jo; takk for brevet! og; vi får mange brev fra mennesker som har sett rare ting!
When I was at the Prado Museum, I saw in one of Goya's pictures (Perro Semihundido) a figure that clearly stood out in the picture and in the epiphany, I thought this was sensational - that the museum itself had not seen this?
I wanted to take care of the energy that this revelation gave me; At the same time, I find it interesting to admit this experience (for the record) of being a little high on myself. And besides, where do the images we make from really come from?
So I decided to write to the Prado Museum to hear their opinion on the discovery, I enchanted the shape of the figure and sent an email with convincing imagery. I got an indulgent reply that yes, thanks for the letter and we get many letters from people who have seen strange things etc.
I thought about this a bit and continued the work with developing the figurethat I had seen in the Goya painting. Then I sent a second letter. This time I insisted that the curator of Goya, Manuela Mena, saw my "sensational" discovery. Then I got a complementary answer, with X-rays of Goya's original with the claim that because the painting is damaged and faded, not everything you see in the picture can be attributed to Goya.
I interpret this as half admittance to my proposal, and continue the work.
This idea led to another idea; Why not show everything? The chain of associations that an artist (me) make during the process of developing works. Just show the process. I wrote small typed posters to explain the public, what made me take this choice, and why etc.
____________________________
Da jeg var på Prado museet så jeg i en av Goya's bilder (Perro Semihundido) en skikkelse som sto helt klart frem i bildet og i befippelsen tenkte jeg at dette var sensasjonelt - at museet selv ikke hadde sett dette osv. Jeg hadde lyst til å ta vare på den energien som denne åpenbaringen ga meg; Samtidig synes jeg det er interessant å innrømme denne opplevelsen (ovenfor publikum) av å være litt høy på seg selv. Og dessuten, hvor kommer egentlig bildene vi lager fra? Så jeg bestemte meg for å skrive til Prado museet for å høre deres mening om oppdagelsen, jeg hentet frem skikkelsen på skisser og sende en post med billedmateriale. Jeg fikk et overbærende svar om at jo, takk for brevet og vi får mange brev fra mennesker som har sett rare ting etc. Jeg tenkte litt på dette og fortsatte arbeidet med å male frem skikkelsen hos Goya. Så sendte jeg et brev til. Denne gangen insisterte jeg på at kuratoren for Goya, Manuela Mena, fikk se det «oppsiktsvekkende» billedmaterialet mitt. Da fikk jeg et utfyllende svar, med røntgenbilder av Goya’s original og en påstand om at fordi maleriet er skadet og falmet så er det ikke alt man ser i bildet som kan tilskrives Goya. Jeg tolker dette som en halv innrømmelse av min påstand og fortsetter arbeidet.
_______________________________
Report from the studio 7th March 2017:
It close to a total disaster in the studio. I am starting a new painting, an ephemeral idea about an image that soon turns out to be very resistant (towards its own making). The feeling of NOT mastering, is painful and I find myself searching for other tasks, that can be mastered, and that can be done immediately, for me to escape this feeling of misery.
1. Two pair of skies is ready for pick-up at XXL. A couple of other things that I need to buy from the same warehouse, grows on me, minute by minute.
2. A received a FAX from Robert Morris sent from Hunter College in 1996, and this needs to be scanned and sent to KORO, as it is going to be part of a pubic commission at UIB/KMD
3. Youtube is packed with interesting videos with artists talking about their work. I have a new sofa waiting at home.
4. Just finished reading a book about Island, by Mimir Kristiansson. Considering if I should visit the library to see if they have a book by Haldor Laxnes.
5. A shipping of A4 frames is ready for pick up. There going to be used in Arendal. But it requires a car.
6. The pain decreases when I write this report.
070317
_______________________________
Bomuldsfabriken:
Formålet med utstillingen er å lage et nordisk møte mellom fem kunstnere som – i tillegg til at de fremstår med markante og selvstendige stemmer – bl.a. har det til felles at de jobber innenfor et figurativt ladet formspråk. Menneskefiguren spiller ofte en vesentlig rolle i deres arbeider, i et uttrykk mot det narrative, med symbolske betydninger og metaforer. De jobber hovedsakelig i den todimensjonale flaten og benytter seg av medier som tegning, maleri og grafikk.
______________________________
Terje Nicolaisen (1964) har i sin omfattende praksis bl.a. utviklet en slags konseptuelle tegninger der han henter elementer til arbeidene både fra kunstverden og livet generelt. Nicolaisen benytter seg av medier som maleri, tegning, tekst, bøker, performance og musikk i en praksis preget av en visuell intensitet og mangesidighet.
Please click here for a more enlightened article on Apophenia and the Goya works
The other artists:
Oskar Nilsson (1976) sin billedverden er preget av et konfronterende og røft uttrykk. Enten det er tegninger, collager eller akvareller, finner vi symbolladede bilder der særlig ulike varianter av en dødsmetaforikk går igjen. Bildene drives fram av en visuell intensitet som virvler rundt i en dystopisk underverden.
Konsta Ojala (1979) benytter seg av tegning, cut-outs, skulptur og installasjon i sin kunst. Ojala behandler kjente størrelser som Mikke Mus og Bart Simpson med en misantropisk tilnærming. Ojala trekker også veksler på trivialkulturen i sin alminnelighet, og overeksponerte klassikere som Mona Lisa og Bob Marley. Ojalas kunstneriske uttrykk kan virke skranglete og preget av drodlingens uansvarlighet, men ved nærmere ettersyn er det vel heller det motsatte vi ser.
Kathrine Ærtebjerg (1969) trekker veksler på det irrasjonelle og fantastiske i sin kunstneriske virksomhet. Abstrakte og figurative elementer – om det er flatearbeider eller skulpturer – blandes og møtes i kryptisk titulerte bilder. Det har blitt sagt om hennes visuelle univers at hun tar et formelt grep om virkeligheten og de forskjellige virkelighetsnivåene. Kunsten hennes kjennetegnes gjerne av drømmens ugjennomtrengelige logikk og en uttalt symbolisme.
Idun Baltzersen (1987) er den yngste av kunstnerne. Hennes foretrukne medium er tresnittet; og da så vel det trykte bildet som trykkplaten selv som selvstendig kunstnerisk verk. Motivene er ofte unge jenter som fremstår i noe som kan oppfattes som et skjørt psykisk rom. Hun produserer også omfattende serier med tegninger som hun samler i tykke bøker. Ideene og motivene har gjerne populærkulturelle referanser hentet fra internett. Uansett format og medium gir Baltzersen sine bilder en egen urolig poetisk touch konstituert av hennes særegne formspråk.
Nordisk Kunstnarsenter Dalsåsen er en norsk institusjon, finansiert av Kulturdepartementet. Formålet er å fremme det nordiske kunstfaglige samarbeidet. Senteret er åpent for billedkunstnere, kunsthåndverkere, arkitekter og designere. Tverrfaglighet er et stikkord for virksomheten. Kunstnere som får tildelt opphold, mottar stipend og reisetilskudd.
Nordisk Kunstnarsenter Dalsåsen
_____________________________
Total Station Domination (VIDEO HERE)
A
Total Station Domination, the best we have for sale!
Wiping out intentions, to make the user lame.
Helpless individuals, want to look again.
This is what we’ll get you, the Joker of this week.
This is what we’ll sell you, the Joker of this week.
Poverty as time lock, between adults and The New.
Moving image violence, buyers’ choice are numbed.
Delphian resistance. Just show what is here.
As concrete as you can, it’s made to look again.
Be concrete if you can, it’s made to look again.
Dmaj7 A – E - A
Made to make you look again and again.
Even though it’s nothing there, you need to look again.
Made to make you look again and again.
Even though it’s nothing there, you need to look again
(again and again)
Made to make you look again and again. (And again and again)
And again, and again, and again and again and again
and again and again.
And again and again and again.
And again, and again, and again and again and again
and again and again.
A
Total Station Domination, the best we have for sale!
__________________________________
Øystein Ustvedt (2011) En ny oppmerksomhet om tegning i Nyere Norsk Kunst etter 1990
I likhet med Kim Hiorthøy lar heller ikke Terje Nicolaisen (f. 1964) seg beskrive eom tegner i tradisjonell forstand. Til gjengjeld står tegning helt sentralt i deres kunstnerskap. For øvrig arbeider de begge like gjerne med musikk som med bilder, og de har en særlig kjærlighet for selvlagde kunstbøker, artist books. Hos Nicolaisen spiller denne sjangeren en mer avgjørende rolle fordi hans verker for det meste består av utkast, forslag og ideer til ikke gjennomførte eller også realiserbare prosjekter. Disse samles opp i enkle, selvlagde kunstbøker men stilles også ut som kunstverk nok i seg selv, gjerne med en systematisk konsekvens som minner om arkivet og bibliotekets funksjon som hukommelsesbank.
Nicolaisens verk er vanskeligere og plassere i et oversiktsverk som dette. Det er tegninger som ofte handler om skulpturelle prosjekter (kapittel 7). De innholdet et vell av metakommentarer og institusjonskritiske elementer (kapittel 6), og i tillegg bygger de på en grunnleggende konseptuell innstilling til kunstnerisk virksomhet og til kunstbegrepet (kapittel 10). Tegningene har preg av innfall, skriblerier og spontane kommentarer, men uten at de virker surrealistiske eller ekspresjonistiske. Den litt rølpete, vitseaktige tonen er mer beslektet med «dårlig» smak eller det Åsmund Thorkildsen har omtalt som «slacker-tegning»; en litt slapp, distrahert innstilling hvor det ikke så mye handler om å utvikle en personlig stil, men heller om en strategisk banalisering og imitert stilfullhet.
Interessen for nonsensisk tullball er påtagelig, og my taler for å se Nicolaisens virksomhet i forlengelse av dadaismen, situasjonistenes og Fluxus-bevegelsens anti-kunst. Ingvild Krogvik har tatt for seg forutsetningene for Nicolaisen serier med utkast og forslag, og hun trekker frem konseptkunsten som en sentral premissleverandør for denne verkstypen, hvor den faktiske virkeliggjøringen spiller en underordnet rolle. Kunstverket blir først og fremst et springbrett for mentale prosesser og handlinger.
En viktig del av Nicolaisens metode er å ta for seg allmenne temaer på en stupid måte, som med slagord av typen: «Å være er å vaske opp». Det kryr av skjeve blikk på kunstinstitusjonens selvhøytidelighet og virkemåter. Som oftest i strek, men også i form av performance, intervensjoner og arrangerte situasjoner. Sammen med Pekka Nevalainen gjennomførte han et gi-bort-prosjekt i 2000: Pekkaterje Giveaway Paintings 2000. Frem fra en vernissagefest i sentrum av Bergen kastet de seg over tilfeldig forbipasserende med bud om å få et kunstverk. Hva som er kunstverket her kan selvfølgelig diskuteres. Det er noe av poenget.
Nicolaisens omgang med gult lys står i en stilling for seg. På en utstilling i Galleri Otto Plonk i Bergen i 1996 kom publikum til en stengt galleridør. Inne var lokalet derimot fullt opp med et kraftig, gult lys som strålte ut gjennom noen ruter. Kunstverkets objektkarakter og kunstsystemets varefetisjisme ble undergravet samtidig som selve kunstrommet ble løftet frem som kilde til energi og innsikt. I forbindelse med Skulpturprosjekt Münster året etter «deltok» han med sitt eget «parasittære» prosjekt der tanken var å lyssette forskjellige bygninger i byen på tilsvarende vis. Både byen og den prestisjefylte kunstutstillingen interveneres på en humoristisk, tankevekkende måte. At de fleste ikke lot seg realisere, er av underordnet betydning. Visualisert i tegninger og smalet i egne kunstbøker vitner dette og andre typer urbane eller stedlig forankrede ideer og forslag om et ønske om å injisere byer, steder og situasjoner med lys og farge.
Det urealiserbare åpner vel å merke også for mer spektakulære prosjekter, som forslaget om å oppføre en gigantisk gul lystavle over industribyen Rjukan i Telemark, et sted omgitt av høye fjell og som mangler sol store deler av vinterhalvåret (Rjukan 2005). Det står ikke på ambisjonsnivået i Nicolaisens slentrende forslag og kommentarer.
Øystein Ustvedt
