Drammen Museum 7.march to 28.Apri 2002
Lotte Konow Lund, Tirill Schrøder, Elise Storsveen, Ulf Carlsson/Johannes Kanschat, Bjørn Bjarre, Terje Nicolaisen, Elisabeth Mathisen, Sofie Berntsen, Eli Skjønberg, Viggo Pedersen, Hanne Sjøtrø.
Kurator: Åsmund Thorkildsen
I made an Artist Book for this show with 143 colour photocopies of some of my drawings. To select the drawings I asked Thorkildsen to browse through stacks of drawings that I brought to his office. He wrote this text (googlenglish below) and I inserted it in the Artist Book: 3080 Selected Works (2002), Colour xerox reproductions. Archival binding. 300 x 405 mm 143 sheets + cover. Nasjonalmuseet for Kunst / Drammens Museum Edition-5-TN-3080-4/5
Festen
Åsmund Thorkildsen
Kunst handler også om utvelgelse. Ikke bare når kunstnerne fortløpende vurderer det de gjør: noen formuleringer fortsettes, noen forkastes, noe blir omarbeidet.
Det evige spørsmålet for de siste store malerne var ”Når er bildet ferdig”?
Men det foregår en langt mer brutal utvelgelse enn dette i kunsten. Kunstinstitusjonen bygger på at smaken er delt, at noe bestemmes å ligge innenfor det kunstbegrep man vil formidle, utvikle eller forandre. Så selv om kriteriene endrer seg, er kunstsystemet i høy grad ”a system of exclusion”. Hvis alt er kunst, er kunsten død.
En slackertegner som Terje Nicolaisen arbeider direkte og raskt. Det er ingen synlige spor av vurdringsprosesser i hans tegninger. Han bestemmer seg, tar sats og lar det stå til. Det genereres dermed betydelige mengder av tegninger hos en slik kunstner. Slackerfenomenet kjennetegnes ved denne frodighet, at man tar alt. Men kunstmuseet kan ikke ta alt.
Og så skal altså museet lage en utstilling, og da er det ganske enkelt en pragmatisk sak å velge ut (og samtidig ekskludere). Begrepene krever sitt, for begreper er også forkastelsessystemer, uansett hvor tøyelige deres grenser er. Når kuratoren skal velge, må begrepet holdes i takt med følsomheten. For kunstkritikere og kuratorer leser seg selvfølgelig ikke frem til begrepsdannelser, de føler seg frem. Å velge ut kunstnerskap og deretter velge og vrake i deres produksjon, er et privilegium.
Sjelden har den sanse-mentale fest vært mer intens enn da Terje Nicolaisen satte sine kasser fulle av tegninger foran meg og sa: Velg ut! I kontinuerlig, jevn rytme; med blikk, fingertupper, bordplassering (av bunkene); med alt dette fint kalibrert i det følsomme samspill med begrepet ”slacker,” ble utvalget av Nicolaisens del til utstillingen Norsk Slacker Tegning, gjort. Det går fort når alt klaffer; det må gå fort for at det skal være en fest – Og, det ble da ganske fint, ikke sant?
The Party
Åsmund Thorkildsen
Art is also about selection. Not only when the artists continuously evaluate what they do: some formulations are continued, some are rejected, some are reworked.
The eternal question for the last great painters was "When is the picture done"?
But there is a far more brutal selection than this in art. The art institution is based on the fact that the taste is shared, that something is decided to fall within the concept of art that one wants to convey, develop or change. So even if the criteria change, the art system is very much a "system of exclusion". If everything is art, art is dead.
A slacker artist like Terje Nicolaisen works directly and quickly. There are no visible traces of assessment processes in his drawings. He decides, charges action and leaves it at that. Thus, considerable amounts of drawings are generated by such an artist. The slacker phenomenon is characterized by this lushness, that you take everything. But the art museum can't take everything.
And so the museum is going to make an exhibition, and then it is simply a pragmatic matter to choose (and at the same time exclude). The concepts require theirs, for concepts are also rejection systems, no matter how stretchable their boundaries are. When choosing the curator, the concept must be kept in line with the sensitivity. For art critics and curators, of course, they do not read up on conceptions, they feel. Choosing artistry and then choosing and wrecking in their production is a privilege.
Rarely has the mental senses celebration been more intense than when Terje Nicolaisen put his boxes full of drawings in front of me and said: Choose! In continuous, steady rhythm; with gaze, fingertips, table position (of the piles); with all this nicely calibrated in the sensitive interaction with the concept of "slacker," the selection of Nicolaisen's part for the exhibition Norsk Slacker Drawing was made.
Everything goes fast when everything flaps; it must go fast for it to be a party - And, it went pretty well, right?
Review in Dagbladet
Utdrag fra Åsmund Thorkildsen: Tegninger som funker - et essay om slacker-generasjonens tegninger, katalog til utstillingen Norsk Slacker Tegning (ISBN:82-991231-5-1), Drammens museum 2002
.. Terje Nicolaisens tekster kan være alt fra formelle brev til ordentlige adressater, forslag til kunstverk, rene blødmer eller det kan være røffe, kontante utsagn, som spruter som synlige ord ut av en høyttaler, akkurat som spraylakken spruter ut av boksen. Det er noe eksplosivt i noen av Nicolaisens tegninger, som gir en voldsom kraft til svært summariske tegninger av en lett buet horisont (jordskorpen). Dette eruptive i selve kloden kan, som et skrik gjennom naturen, gi seg uttrykk i grimaser i rødmalte ansikter, som flekker tenner mot en hysterisk gul bakgrunn. Det er allikevel slik at Nicolaisens uttrykk kommer fra undergrunnstegneseriene og grafitti, fra ungdomsskolens lapper og og karikaturer.
I en tegning av det kraftige hodet til en lett grånende herre, er talen gjort til tekst og det står: «OK OK I fucked her but properly». Dette er et stykke fra, men helt nære, de allesteds nærværende skammens ord: «I did not have sexual relations with that woman» (Clinton red.anm).
- Som Bjarre, har Nicolaisen sin private omskrivning av Descartes’ kjente Cogito, nemlig «Å være er å vaske opp». - Det er så sant som det er sagt.
