nobody knows if there is a painting on the canvas...
Text by Halvor Haugen (norwegian)
Outdoor installation at MOMENTUM 2004 in Moss
During the guided tour, Per Gunnar Tverrbakk leads the attention to the window and the outside og the gallery. On an abandoned easel that stands just below and on the other side of the river, facing Momentum's new main exhibit, Norwegian artist Terje Nicolaisen has installed the sculpture, entitled "Untitled (Painting)".
- The river below can be seen as a distinction between culture and industry; right across the river you can see The Moss paper mill (Peterson AS), the cornerstone of industry and prosperity in Moss.
Among other things, the abandoned easel comments on this fact. If there had been an artist behind the canvas painting, he would have turned towards us and towards the exhibition, the culture. But nobody knows if there is a painting on the canvas, you have to have special permission from Peterson, to get behind the picture on the other side of the river, says Tverrbakk. (Klassekampen 21.May 2004)
I løpet av omvisningen leder Tverrbakk oppmerksomheten ut vinduet, på et forlatt staffeli som står rett nedenfor elva, vendt mot Momentums nye hovedutstilling. Den norske kunstneren Terje Nicolaisen står bak skulpturen, med tittelen «Untitled (Painting)».
- Elva nedenfor her kan man se nærmest som et skille mellom kulturen og industrien; rett over elva ser man Moss papirfabrikk. Det forlatte staffeliet kommenterer blant annet dette. Hadde det vært en kunstner bak det og malt, hadde han vært vendt mot oss og mot utstillingen, kulturen. Men ingen vet om det er et maleri på lerretet, man må ha tillatelse fra industrihold for å gå bak bildet på den andre siden av elva, sier Tverrbakk. (Klassekampen 21.mai 2004)
Untitled (Painting) 2004
I følge en klisjé som tilskrives Bismarck er politikken det muliges kunst. Kunsten derimot – den virkelige kunsten – kan til tider fortone seg som et sett intrikate forbud mot å følge det første og beste innfall, det lettvinte, det som er for opplagt – det som er litt for mulig.
Det indignerte utbruddet Skal dét være kunst? er beslektet med det foraktfulle Er dét noen kunst? som skal uttrykke at noe er for lett til å tas på alvor (skjønt det første riktignok også kan forstås som et uttrykk for at noe rett og slett er for vanskelig). I henhold til gammel sedvane fordrer man et vanskelighetens moment av kunsten – et snev av det umulige.
Mangelen på interesse for veggen som et bilde henger på, utgjør en blind flekk i den klassiske estetens blikk. I sin tur kan slike blinde flekker åpne opp for et helt rom av muligheter for kunstneren – vel og merke dersom han eller hun er villig til å løpe risikoen av å bli oversett. Enkelte kunstverk kan sies å representere et forsøk på å maksimere denne risikoen. Det trenger ikke av den grunn å dreie seg om et ønske om å gjøre seg umulig. Tvert i mot kan det dreie seg om en interesse for å utforske de omstendighetene som muliggjør at noe er synlig, eller usynlig. Slik gjemmer en av hovedpersonene i Edgar Allan Poes detektivnovelle The Purloined Letter et brev, ikke ved å skjule det, men tvert imot ved å legge det rett foran nesen på dem som leter etter det. Og omtrent slik malte Terje Nicolaisen lyspærene ved inngangen til Museet for samtidskunst i Oslo i 1998, slik at rommet ble fylt med et varmt, gult lys. Det var et arbeid det var umulig å ikke se, men likevel lett å overse.
Én av mulighetene som kunsten åpner for, er at forskjellen mellom det fullførte og det ufullførte ikke nødvendigvis er identisk med forskjellen mellom det vellykkede og det mislykkede. I forbindelse med sitt eget arbeid har Terje Nicolaisen skrevet: ”Et stort antall kunstverk er på sitt beste som forslag og mister mye av potensialet sitt når de realiseres.” Muligens kan Nicolaisens interesse for kunstverk som ikke er avrundet på konvensjonelt vis føre til at arbeidet hans er vanskelige å få øye på. Når man først legger merke til det, ser man kanskje mer enn det man opprinnelig så etter: På tomten til cellulosefabrikken M. Peterson & Søn, som man har utsikt til fra Momentums utstillingslokaler, har Nicolaisen iscenesatt en situasjon som viser oss kunstverkets bakside, men også dets utside: Et ensomt staffeli med et oppspent lerret står vendt vekk fra oss.
Halvor Haugen
