For a show in Leipzig I sent an artpiece in the form of a letter stating that I would never exhibit again
The response from the gallerist, initiated more works, since misunderstanding and understanding of art mixed with a bit of very different senses of humor, eventually will trigger philosophy
Untitled (I Will Never Exhibit Again) (2007)
Typewriter and inkjet on paper. Unibind.
300 x 215 mm
14 sheets + cover
Unique-TN-2360
(english below)
Rom, boks, papir, tekst, kunst
Innerst inne til venstre i et av byens viktigste gallerier. Åpne trebokser, enkle, billige, pseudominimalistiske. På rekke, fint montert på veggen i en bølgende rytme. Og inne i de åpne boksene en mengde med tynne bøker, de fleste hjemmelaget, litt klønete, men ganske uttrykksfulle. Og inne i disse bøkene en masse papir. Japansk rispapir, bøttepapir, blanke Xerox størrelse A4. Og på disse arkene et lass med bokstaver, satt sammen i mer eller mindre begripelige ord, setninger og resonnementer. Noen skrevet med rask, flytende håndskrift, andre med gammeldags skrivemaskin-bokstaver, slitte, ujevne, slått inn med svakt svertebånd. Atter andre med høyteknologiske maskiner og stilige fonter.
I will never exhibit again
Mener han det? Kommer Terje Nicolaisen virkelig ikke til å stille ut mer etter dette? Er det simpelthen hans siste utstilling med egne verker? Skal han ikke lenger vise frem hva han er up to. Skal han slutte å være kunstner? Duchamps berømte gest. Skal han gå over til å bli en ’forhenværende’ kunstner? Kan en kunstner slutte eller ’legge opp’ på denne måten? Nærmest som en fotballspiller? Hva betyr det da å være kunstner? Handler det om utdannelse, øvelse og ervervet kompetanse, eller om legning, sensibilitet og personlige egenskaper?
I will never exhibit again
Som en kunstners absolutte protest. Negasjonen, nei-et, avståelsen. En kunstner som ikke lenger vil stille ut sine arbeider er vel nærmest som en teolog som ikke lenger vil predike, en komiker som ikke lenger vil stå på scenen, eller en drosjesjåfør som ikke lenger vil kjøre sin bil. Fornektelsen av seg selv. Fremsatt som en trussel eller en stadfestelse.
Oslo, 5.3.2009
Øystein Ustvedt
Room, box, paper, text, art
In the inner, bottom left space, at one of this city’s most important galleries. Open wooden boxes, simple, cheap, pseudo-minimalist. In a row, nicely mounted on the wall with a rolling rhythm. And inside these boxes a huge amount of thin books, mostly homemade, a little clumsy, but quite expressive. And inside these books a lot of paper. Japanese rice paper, bucket paper, glossy Xerox size A4. And on these sheets, simply with letters, put together in more or less perceivable words, sentencess and reasoning. Some written with fast, flattering handwriting, others with old-fashioned typewriter letters, worn, uneven, wrapped in faint black ink. Still others with high-tech machines and stylish fonts.
I will never exhibit again
Does he mean it? Is Terje Nicolaisen really going to stop doing this anymore? Is this simply his latest exhibition? He will no longer show what he is up to. Should he stop being an artist? Duchamp's famous gesture. Should he go on to become a 'former' artist? Can an artist quit? Or retire in this way? Almost like a soccer star? What does it mean to be an artist? Is it about education, exercise and acquired competence, or about orientation, sensitivity and personal qualities?
I will never exhibit again
As an artist's absolute protest. The negation, the NO, the renunciation. An artist who will no longer exhibit his work is almost like a preacher who will no longer preach, or a comedian who will no longer be standing up on a stage, or a taxi driver who no longer wants to drive his car. The denial of oneself. Made as a threat or as an affirmation.
Oslo, 5.3.2009
