The artists of "Damn Class Traitors" have in common that they come from some form of working class background and that in their artistry in various ways touches upon issues of economic, cultural or social capital
Bjørn Hatterud, Curator
Christian Blandhoel, Christine Joiner, Cecilie Risaasen, Guttorm Nordø, Kari Glomsaas, Kjetil Skøien, Luca Sørheim, May-Irene Aasen, Morten Andersen, Snakepunch Melby, Susanne K. Johansen, Terje Nicolaisen, Trond Arne Vangen
Kuratert av Bjørn Hatterud og Cathrine Constanse
Å være kunstner fra arbeiderklassen kan lett oppleves som en slitsom spagat mellom klassene. Kunstnerne i «Jævlade klasseforrædere» har det til felles at de kommer fra en eller annen form for arbeiderklassebakgrunn og at de i kunstnerskapene sine på ulike måter berører problemstillinger rundt økonomisk, kulturell eller sosial kapital.
«Jævlade klasseforrædere». english below
Bjørn Hatterud (2020)
I kunstverdenen er det en stor overvekt av middelklassebarn, og en underrepresentasjon av arbeiderklassebarn. På denne måten blir klasse usynlig. Klasse er ikke et problem før enn man opplever det slik. På samme måte som rasisme ikke er et problem for hvite nordmenn, er ikke klasse et problem for kunstnere som er født inn i middelklassen.
Arbeiderklassen i klassisk marxistisk forstand var industriarbeideren, kroppsarbeideren som ble en del av et maskineri drevet av kapitalisten. Kapitalisten satt igjen med merverdien, mens arbeideren fikk lite penger og ingen ære av det ferdige produktet. Arbeideren satt igjen med fremmedgjøringsfølelse – der man aldri fikk ta del i produktet av eget arbeid.
I dag er arbeiderklassen de som gjør alle de usynliggjorte jobbene. Jobber som smører tannhjulene i de store og prangende prosjektene. Slike store prosjekter som gir et utvalg eiere, ledere og talspersoner oppmerksomhet, pengene og makt. Arbeiderklassen er de som gjør jobbene som ikke gir kred, status eller penger.
Arbeiderklassen serverer maten, tar unna søpla, vasker bort skitten, holder gatene reine og motorene i gang. Arbeiderklassen løfter og pleier kropper og hjem til samfunnets svakeste, den gjør unna emosjonelt slitsomme samtaler over telefon eller skranke. Alt mot lav lønn. Arbeiderklassen får ikke pengene eller æren for det ferdige, store prosjektet.
Det er ikke ett fett hvilken klassebakgrunn man har. Klassen man er født inn i preger tankemåte, muligheter og språk. Klasser er et hierarkisk system i samfunnet, der de som er lenger opp i hierarkiene har lettere tilgang til makt enn de lenger ned. Makten vi snakker om er av tre typer.
Den første er den klassiske materialistiske makten, den Marx skrev om, penger og eiendeler. Noen av oss er rikere, mens noen av oss er fattigere. Dette er aldri et problem for de av oss som er rikere. De som er fattige sliter økonomisk, der hverdagen blir vanskelig å få til å gå opp. Man er gjerne samtidig også underlagt rike menneskers eierskap gjennom leie av bolig, man er ansatt i et firma eid av rike og man blir stadig minnet om at man materielt sett er kommet til kort. Å vokse opp uten penger hjemmefra gir deg automatisk gjeld i banken som voksen, og en redsel for å ikke kunne gjøre opp for deg, samt færre valgmuligheter i alle markedene som livet består av.
Den andre makten som er ujevnt fordelt i klassene er den kulturelle kapitalen. Dette er det særlig sosiologen Pierre Bourdieu som er kjent for å ha skrevet om. Noen av oss har høy kulturell kapital, andre av oss har lavere kulturell kapital. Kulturell kapital er aldri et problem for de som har vokst opp med mye av det. Kulturell kapital er å kjenne til navn på tenkere, kunstnere, komponister eller forfattere. Kulturell kapital er å forstå formelle sosiale koder, men også hvordan man bygger akademiske resonnementer i uformelle samtaler. Kulturell kapital er evnen til å forstå hvem samtalepartneren er sett i et samfunnsperspektiv.
Den tredje formen for kapital er den sosiale, en bieffekt av de to foregående. Dersom man er vokst opp med mye økonomisk eller kulturell kapital i heimen er sjansen større for at man bare er et par handshakes unna forskere, yrkesmusikere, kunstnere, arkitekter, leger, akademikere, politikere, folk med penger, folk med posisjoner. Man vet lettere hvem som gjør hva i samfunnet, og har en grunnleggende ide om hvordan man kan nærme seg disse. Sosial kapital er språklig differensiering, kleskoder og kroppsspråk. Dessuten er det utrolig hva et gjenkjennbart familienavn kan føre med seg av goodwill.
For å lykkes i kunstverden trenger man alle disse tre typene kapital, helst samtidig. Å være kunstner er å jobbe seg opp økonomisk, kulturell og sosial kapital – om man ikke har det fra barndomsheimen av. Å være kunstner kan være tøft økonomisk. Det er få som får stipender, og salg av verk er det knapt noen inntekt i. Kunstneres privatøkonomi er derfor fort en misære om man ikke er sikret i bunnen gjennom en bemidlet ektefelle, arvede penger, støttende slektninger eller venner som kjøper enda et bilde.
Skal man søke støtten selv i form av stipender må man kunne skrive en akademisk søknad, der man helst skal forstå seg selv og verkene utenfra. Hvis ikke vil man nok en gang få avslag på søknaden. Vil man ha utstillinger og omtale må man kunne snakke for seg og kunsten sin i de riktige rommene, på riktig vis, til rett tid. Gjør man dette feil vil samtalen fort kunne bli stille eller folk kikke rart.
Å vokse opp med økonomisk, kulturell eller sosial makt i familien gjør livet som kunstner enklere. Å vokse opp i tradisjonell arbeiderklasse gjør livet som kunstner vanskeligere. Man har ikke pengene til å jobbe fritt, ikke arvet kunnskapen eller språket og man har ikke noe av kontaktnettet fra starten av.
På toppen av det hele vil mange kunstnere fra arbeiderklasse oppleve manglende forståelse hjemmefra for prosjektene man gjør. Det å skulle gå ut og fremme seg selv gjennom kunst, er å si at man liksom er bedre enn de andre. Man kan fort føle at man gjør svik mot bakgrunnen sin. Å jobbe med kunst er ikke akkurat matnyttig heller, for å si det sånn. Og hva er egentlig nytten av å ta opp studielån til noe som ikke kaster av seg penger? Skal man ta opp lån bare for å jåle seg til?
For mange arbeiderklassebarn stopper kunstkarrieren allerede her, før studiene. Dette er en utdannelse til usikkerhet og lite inntekter, men til godt med gjeld. Saken er den at om ingen er der for å hjelpe til når fakturaene til lånekassa kommer på toppen av husleie og mat – hvordan skal man da kunne ta sjansen på å ta denne utdannelsen fra starten av?
Kunstnere uten økonomisk trygghet fra familiens side vil ofte måtte ta på seg lavtlønte brødjobber i lavstatusyrker, for å få råd til atelier, materialer og lagerplass. De må arbeide mye ekstra for å få råd til å kunne arbeide. På den ene siden jåler de med lite økonomisk kapital seg til med en fin utdannelse og tittel. Parallelt må de fremdeles jobbe i lavtlønte, midlertidige stillinger for å klare seg. Det første spørsmålet mange utenfor middelklassen stiller kunstneren er da også: Tjener du noe penger på denne kunsten din da? Å være kunstner fra arbeiderklassen kan lett oppleves som en slitsom spagat mellom klassene.
Kunstnerne i «Jævlade klasseforrædere» har det til felles at de kommer fra en eller annen form for arbeiderklassebakgrunn og at de i kunstnerskapene sine på ulike måter berører problemstillinger rundt økonomisk, kulturell eller sosial kapital.
Damn Class Traitors
Bjørn Hatterud
In the art world, there is a large preponderance of middle-class children, and an underrepresentation of working-class children. In this way, class becomes invisible. Class is not a problem until you experience it that way. Just as racism is not a problem for white Norwegians, class is not a problem for artists born into the middle class.
The working class in the classic Marxist sense was the industrial worker, the body worker who became part of a machinery run by the capitalist. The capitalist left with the added value, while the worker received little money and no honour for the finished product. The worker was left with a sense of alienation - where you never got to possess your product, your own workpower.
Today, the working class are the ones who do all the invisible jobs. Jobs that grease the gears in the big and flashy projects. Such big projects that give a variety of owners, managers and spokespersons attention, money and power. The working class are those who do the jobs that do not give credit, status or money.
The working class serves the food, takes away the garbage, cleans away the dirt, keeps the streets clean and the engines running. The working class lifts and nurtures the bodies and homes of society's weakest, eliminating emotionally tiring conversations over the telephone or desk. All against low wages. The working class does not receive the money or credit for the finished, large project.
It is not indifferent what class background you have. The class one is born into is characterized by way of thinking, opportunities and language. Classes are a hierarchical system in society, where those who are further up the hierarchy have easier access to power than those further down. The power we are talking about is of three types.
The first is the classic materialist power Marx wrote about, money and possessions. Some of us are richer, while some of us are poorer. This is never a problem for those of us who are richer. The poor are struggling financially, where everyday life becomes difficult to organise. At the same time, one is also subject to the ownership of wealthy people through renting a home, one is employed by a company owned by the rich and one is constantly reminded that one has materially fallen short. Growing up without money from home automatically gives you bank debt as an adult, and a fear of not being able to pay your bills, as well as fewer choices in all the markets that life consists of.
The other power that is unevenly distributed in the classes is the cultural capital. This is especially the sociologist Pierre Bourdieu who is known to have written about. Some of us have high cultural capital, others of us have lower cultural capital. Cultural capital is never a problem for those who have grown up with much of it. Cultural capital is to know the names of thinkers, artists, composers or writers. Cultural capital is to understand formal social codes, but also how to build academic reasoning in informal conversations. Cultural capital is the ability to understand who the interlocutor is seen from a social perspective.
The third form of capital is the social, a side effect of the previous two. Growing up with a lot of economic or cultural capital in the world, chances are you are just a couple of handshakes away from scientists, professional musicians, artists, architects, doctors, academics, politicians, people with money, people with positions. You know more easily who is doing what in society, and have a basic idea of how to approach them. Social capital is linguistic differentiation, dress codes and body language. Besides, it is amazing what a recognizable family name can bring in goodwill.
To succeed in the art world, you need all these three types of capital, preferably at the same time. To be an artist is to work up economic, cultural and social capital - unless you have it from the childhood world. Being an artist can be tough financially. There are few who receive scholarships, and sales of works are hardly any income. Artists' private finances are therefore soon a misery if one is not secured at the bottom through a mediated spouse, inherited money, supportive relatives or friends who buy another painting.
If you are to apply for the support yourself in the form of grants, you must be able to write an academic application, where you should preferably understand yourself and the works from outside. If not, you will be denied the application again. If you want exhibitions and publicity, you have to be able to speak for yourself and your art in the right rooms, in the right way, at the right time. If you make this wrongly, the conversation can quickly become silent or people look strange.
Growing up with financial, cultural or social power in the family makes life as an artist easier. Growing up in a traditional working class makes life as an artist more difficult. You do not have the money to work freely, you do not have the knowledge or language and you do not have any of the contact network from the start.
To top it all, many working-class artists will experience a lack of understanding from home for the projects they do. To go out and promote oneself through art is to say that one is better than others. You can quickly feel betrayed against your background. Working with art isn't exactly useful either, to put it that way. And what exactly is the benefit of taking out student loans for something that does not make money? Should you take out a loan just to try to be somebody?
For many working-class children, the art career already stops here, before the studies. This is an education for uncertainty and low income, and lifelong debt. The thing is that if no one is there to help when the invoices from Student Loans comes on top of rent and food - how should one take the chance to take this education from the start?
Artists without financial security on the part of the family will often have to take on low-paid bread jobs in low-status occupations, in order to afford workshops, materials and storage space. They have to work a lot extra to be able to afford to work. On the one hand, those with little financial capital are struggling with a fine education and title. In parallel, they still have to work in low-paying, temporary positions to manage. The first question many artists outside the middle class ask the artist is also: Do you make any money from this art then? Being an artist from the working class can easily be experienced as a tiring spade between classes.
The artists of "Damn Class Traitors" have in common that they come from some form of working class background and that in their artistry in various ways touches upon issues of economic, cultural or social capital.
