Tromsø Kunstforening, Tromsø
19.03.2010 - 02.05.2010
Today when I woke up, I had extremely many good ideas, unfortunately I forgot. Tomorrow I will have a déjà vu
English review below
Utstillingen er en bred presentasjon av Terje Nicolaisens arbeider på papir, og omfatter blant annet to større serier helt nye verk.
Den ene består av rundt 500 portretter i ulike formater utført med blekk og vannfarger i funnede rammer, en slags dyster og påtrengende familievegg. Den andre serien, Jokes, er nitidig bearbeidede tekstarbeider i større formater med vitser på amerikansk laget av kunstneren selv.
Nicolaisens kunstneriske praksis karakteriseres av en evne til å forene humor og sikker kritikk av kunstsystemet med en uttrykksform som kan både kan oppleves som slentrende, upretensiøs, ekspressiv og rastløs. Rastløs fordi svært mange av hans arbeider er presentasjoner av kunstneriske ideer heller enn fullbyrdelser av dem, f.eks. hans forslag til et skulpturprosjekt for en tidligere kirkegård i Wupperthal, Tyskland: et gravmonument i form av en jernbanebuffer, en tydelig markering av at dette er ved veis ende. Men rastløs også fordi han beveger seg mellom ulike medier. Siden midten av 90-tallet har han i tillegg til tegning og maleri arbeidet med skulptur, installasjoner og laget omkring 300 artist books. Nicolaisen har også etablert sin egen kunstpris, Norsk Sokkel Award, som deles ut til personer han mener har utmerket seg i norsk kunstliv på en måte som samtidig er til fordel for ham selv.
Arbeider på papir har stått sentralt gjennom hele Nicolaisens karriere. For utstillingen er det valgt ut et stort antall eldre og nyere arbeider, som viser hvordan kunsten selv som fenomen, i betydning kunsthistorie, kunstlivet, kunstnernes arbeid, enkelte kunstnerskap, m.m. har vært tilbakevendende tema hos Nicolaisen. Utstillingen viser et kunstnerskap som ikke bare byr på sikker strek og god kunsthumor, men som sett under ett kan ses som en tematisering av kunstnerens posisjon i forhold til de politiske, materielle og historiske omstendighetene han må operere under i sin samtid.
Nicolaisen har tidligere blitt omtalt som en ”slacker-kunstner”, som en representant for en lite pretensiøs, raskt utført og populærkulturelt inspirert kunst. De nye arbeidene viser en utvikling mot et mer bearbeidet formspråk. Serien med de ikke-identifiserte portrettene i brukte og svært uensartede rammer kan også oppleves som mindre distansert og kommenterende enn mye av Nicolaisens tidligere kunst. Og med Jokes-serien tar han kanskje den største sjansen til nå: vil publikum virkelig le?
Katolog: Selected Works Tromsø
Review:
No Art Is An Island
Stine Lundblad
Terje Nicolaisens separatutstilling i Tromsø Kunstforening kan sies å være omfattende på mer enn én måte. Antall verk er et eksempel på det. Hans vel 700 papirarbeider fyller veggene over en hel etasje, skjønt ordet fyller ville være misvisende. Formatene på verkene er relativt små, de henger gruppevis og delt og skaper derfor luft og rom rundt seg. De mange papirarbeidene henger helt oppe under taket eller lenger ned på veggene, over, under og ved siden av hverandre. Noen er innrammet, andre er festet direkte til veggen ved hjelp av nåler eller lim. Det er ikke annet å gjøre enn å følge dem, verkene, der de lokker øyet med sin fargerikdom, alvorstyngede humor og lekende plassering i utstillinglokalene.
Ett av rommene i utstillingen er viet små portretter tett i tett på grønnmalte vegger. Disse danner en av to større serier med nye verk av Nicolaisen. Aller er innrammet i forskjellige utformede rammer, lik familieprtretter i et hvilket som helst hjem. Der stopper imidlertid likhetstrekkene. Ned fra veggen stirrer hundrevis av øyne (508 par for å være nøyaktig): kvinner og menn med røde, blå, gule og hvte fjes med glade, sinte og triste trekk. Det er en spontan og utforskende strek som former disse ansiktene. Blekk og vannfarger på papir jobber med og mot hverandre. De maler, med enkle midler, bilder av menneskeskikkelser, karakterer, uttrykk.
Nicolaisens likeframme uttrykksform i portrettene spiller på menneskets evne til å tolke de minste bevegelser, hver minste fure, i et ansikt. Spørsmålet som dukker opp, blir imidlertid like mye hva som hvem. Oppmerksomheten blir trukket til mediet, til verket og utførelsen. Til det umiddelbare i streken. Denne flyktigheten er gjennomgående i Nicolaisens arbeider og binder på den måten de nye verkene til de eldre. Det samme kan sies om den humoristiske holdningen som så opplagt farger motivene.
Det er humoren som, bokstavelig talt, danner bildene i den andre av de to nye seriene representert i utstilligen. Jokes er en serie tekstarbeider med vitser på engelsk laget av kunstneren selv. Fargesprakende morsomheter, uttalelser og iakttagelser blir samtidig blir samtidig bilder på en underliggende kritisk holdning. De viser til et ønske om å sette fokus på mennesket og rollen det har i verden, politisk som sosialt. Kommunikasjon mellom mennesker kan, åpenbart, være svært komplisert. Det er her kjernen i Nicolaisens arbeiser ligger. Det handler om avsender og mottaker. Det handler om å ha en stemme og bruke den.
Kunstens rolle i alt dette er like viktig i denne utstillingen som i Nicolaisens virke som helhet. Henvisninger til kunsthistorien og til kunstnere, fortid og nåtid, er ett grunnleggende trekk ved mange av papirarbeidene. Nevnes kan Bjarne Melgaard, Gardar Eide Einarsson, Pablo Picasso og René Magritte. Disse og mange flere kunsthistoriske referanser dukker på forskjellig vis opp i Nicolaisens verk og setter dem i perspektiv, et kunsthistorisk sådan.
Artist Statemnet er en utstilling som viser bredden i Nicolaisens eldre og nyere papirarbeider. Kunstnerens lekenhet med språk og bilde, hans karakteristiske strek og ekspressive uttrykk er rikt presentert. Referansene til og kritikken av både populærkultur og kunstverden viser en dyp fascinasjon og tilstedeværelse i den verden vi lever i. En spesiell rolle i dette har kunsten. Med rette. No art is an Island, ikke sant?
Det er noe deilig ironisk i Terje Nicolaisens arbeider som får meg til å humre hele veien gjennom «Artist Statemnet», men så har jeg også en knusktørr form for humor. På samme tid kommer et alvor til syne. Og tilbake står vi overfor den tyngden som er betinget kunsten så vel som livet.
Nicolaisens arbeider er rå og direkte, enten det gjelder tegninger eller akvareller. Den skisseaktige utførelsen og bruken av tekst gir utstillingen preg av å være en skissebok i storformat. Slik iscenesetter utstillingen kunstneren som står frem for betrakteren gjennom sine påtrengende og hvileløse observasjoner av verden. Opplevelsen av at kunsten og livet smelter sammen i Nicolaisens arbeid underbygges av referanser til Bik Bok og Facebook, Astrup Fearnley og Gardar Eide Einarsson.
Jeg fester meg ved en tegning som viser en omviser fremfor det som ser ut som et verk av Bjarne Melgaard. Bildet har en sterk koloritt. I forgrunnen av et par, der den ene tar den andre bakfra, står en fremtredende penis. I en snakkeboble sier omviseren: «Vi finner mange apefigurer i Bjarne Melgaards kunst. Ser vi oss rundt oppdager vi også andre dyr. Hvorfor er Melgaard så opptatt av dyr? Har du et favorittdyr som betyr noe spesielt for deg?»
Den upretensiøse og uhøytidlige holdningen i «Artist Statemnet» blir blant annet understreket i feilstavelsen av utstillingstittelen. Nicolaisens evne til å unndra seg det forventede resulterer samtidig i at det arbeidet som har samme tittel som utstillingen, Artist Statemnet, er plassert til sist i utstillingens mest unnselige rom. Både feilstavelse og plassering synes ikke tilfeldig. Et nyprodusert verk tar i stedet oppmerksomhet fra utstillingstittelen. I det som oppleves som utstillingens startpunkt, dekker 508 portretter i forskjellige brukte rammer to grønnmalte vegger. Referansene til ulike portrettgenre er tydelig til stede. Men jeg gjenkjenner ingen. Der resten av verkene i utstillingen både retter skytset mot kunstinstitusjonen og samtidskulturen, fører portrettveggen i stedet oppmerksomheten over på de materielle betingelsene for portrettene og på arbeidsprosessen bak verket. Det dette arbeidet har til felles med resten av utstillingen er en uredd bruk av elementer fra den samtidige visuelle kulturen, og en evne til å formidle trangen til å skissere disse elementene.
Det er ikke til å komme bort fra at menneskets ansikt fenger. Jeg vil ha mer, se mer. Når jeg til slutt snur meg vekk fra den monumentale veggen, får jeg øye på en minimal akvarell i sorthvitt som er plassert ved utgangen av rommet. Akvarellen viser en mann i dress som sitter ved et bord. Han holder den ene hånden, som er sort, opp mot ansiktet. Fremfor ham på bordet står det en beholder med blyanter og pensler. I en boble over hodet hans står det skrevet: «Today when I woke up, I had extremely many good ideas, unfortunately I forgot. Tomorrow I will have a de ja vu.» Det er ikke bare kunstnere som opplever livet slik, i morgen vil også jeg få en déjà vu.
English (google)
No Art Is An Island
Stine Lundblad
Terje Nicolaisen's separate exhibition in Tromsø Kunstforening can be said to be extensive in more than one way. The number of works is an example of that. His over 700 paperwork fills the walls over an entire floor, though the word filler would be misleading. The formats of the works are relatively small, they hang in groups and split and therefore create air and space around them. The many pieces of paper hang from the ceiling or further down the walls, above, below and next to each other. Some are framed, others are attached directly to the wall using needles or glue. There is nothing else to do but follow them, the works, where they attract the eye of their color richness, serious humor and playful placement in the exhibition rooms.
One of the rooms in the exhibition is dedicated small portraits close in close to green painted walls. These form one of two major series of new works by Nicolaisen. Everything is framed in different designed frames, similar to family entrees in any home. There, however, the similarities stop. Hundreds of eyes star down from the wall (508 pairs to be exact): women and men with red, blue, yellow and wheat faces with happy, angry and sad features. It is a spontaneous and exploratory line that shapes these faces. Ink and watercolors on paper work with and against each other. They paint, with simple means, images of human figures, characters, expressions.
Nicolaisen's straightforward expression in the portraits plays on man's ability to interpret the smallest movements, every little furrow, in a face. The question that arises, however, becomes just as much as who. Attention is drawn to the medium, the work and the performance. To the immediate in the line. This volatility is pervasive in Nicolaisen's works and in this way binds the new works to the older ones. The same can be said of the humorous attitude that so obviously colors the motives.
It is the humor that, literally, forms the images in the second of the two new series represented in the exhibit. Jokes is a series of text works with jokes in English made by the artist himself. Color-talking fun, statements and observations simultaneously become images of an underlying critical attitude. They indicate a desire to focus on man and the role it has in the world, politically and socially. Communication between people can, of course, be very complicated. This is where the core of Nicolaisen's work lies. It's all about the sender and recipient. It's about having a voice and using it.
The role of art in all this is as important in this exhibition as in the work of Nicolaisen as a whole. References to art history and to artists, past and present, are one of the basic features of many of the paper works. Mention can be made of Bjarne Melgaard, Gardar Eide Einarsson, Pablo Picasso and René Magritte. These and many more art historical references appear in Nicolaisen's works in different ways and put them into perspective, an art historical one.
Artist Statemnet is an exhibition showing the breadth of Nicolaisen's older and newer paper works. The artist's playfulness with language and image, his characteristic lines and expressive expressions are richly presented. The references to and criticism of both popular culture and the art world show a deep fascination and presence in the world in which we live. A special role in this is art. Rightly. No art is in Iceland, right?
There is something wonderfully ironic in Terje Nicolaisen's work that makes me hum all the way through "Artist Statemnet", but then I also have a crisp dry sense of humor. At the same time, a seriousness appears. And again we are faced with the weight that is conditioned to art as well as life.
Nicolaisen's works are raw and direct, whether it be drawings or watercolors. The sketchy presentation and use of text gives the exhibition the impression of being a large format sketchbook. In this way, the exhibition stages the artist who stands in front of the viewer through his intrusive and restless observations of the world. The experience that art and life merge in Nicolaisen's work is substantiated by references to Bik Bok and Facebook, Astrup Fearnley and Gardar Eide Einarsson.
I attach myself to a drawing that shows a guider rather than what looks like a work by Bjarne Melgaard. The picture has a strong colorite. In the foreground of a couple, where one takes the other from behind, stands a prominent penis. In a speech bubble, the pointer says: “We find many monkey characters in Bjarne Melgaard's art. If we look around we also discover other animals. Why is Melgaard so concerned about animals? Do you have a favorite animal that means something special to you? ”
The unpretentious and unpretentious attitude of the "Artist Statemnet" is emphasized, among other things, in the misspelling of the exhibition title. Nicolaisen's ability to evade what is expected results at the same time that the work with the same title as the exhibition, the Artist Statemnet, is placed last in the exhibition's most desirable space. Both misspelling and placement do not seem random. A newly-produced work instead draws attention from the exhibition title. In what is perceived as the exhibition's starting point, 508 portraits in different used frames cover two green-painted walls. The references to different portrait genres are clearly present. But I don't recognize anyone. Where the rest of the works in the exhibition both focus on the art institution and contemporary culture, the portrait wall instead draws attention to the material conditions of the portraits and the work process behind the work. What this work has in common with the rest of the exhibition is a fearless use of elements from contemporary visual culture, and an ability to convey the urge to outline these elements.
There is no getting away from the fact that the human face is catching. I want more, see more. When I finally turn away from the monumental wall, I spot a minimal black-and-white watercolor placed at the end of the room. The watercolor shows a man in suit sitting at a table. He holds one hand, which is black, up to his face. In front of him on the table stands a container of pencils and brushes. In a bubble over his head it says: "Today when I woke up, I had extremely many good ideas, unfortunately I forgot. Tomorrow I will have a deja vu. ” It is not only artists who experience life that way, tomorrow I will also get a déjà vu.
