How to convey the content of 400 Artist Books?
I arranged a competition
Det må være flere tusen bilder inne i disse ulike bøkene
Formally speaking, Nicolaisen is a very skilled bureaucrat. Tone Hansen
Kai Johnsen
Jonas Ekeberg
Øystein Ustvedt
Jeremy Welch
Dag Solhjel
I invited 50 writers/collegues to describe the content of my Artist Books as exhibited at Galleri Riis.
I arranged a competition, where the best text would be rewarded with a work by me. 5 people answered.
Tone Hansen wrote this in an preview for my show Paperwork at Henie Onstad Art Centre in 2011: (english below)
Nicolaisens arbeidsmetode har ført til en lang rekke egenproduserte kataloger, ”artist-books”, og installasjoner som har dokumentert hans produksjon av papirarbeider, produsert utenfor institusjonenes domene. Selve denne katalogiseringen kunstneren bedriver har blitt til et verk i seg selv. Formalt sett er Nicolaisen en meget dyktig byråkrat. Han arbeider målrettet med å utvikle lange serier av verk, bøker og artefakter som utvikler seg som et sammenhengende stort tre med ulike forgreninger på den ene siden, men han bearbeider samtidig en ”bibliotekalsk orden” av sitt eget materiale, en orden som tvinger materialet sammen til et større totalkunstverk.
Nicolaisen har vært sin egen aktive kurator, samler og arkivar. Dette kom klart til syne i hans utstilling Bøker, Tekst og Tegning ved galleri Riis våren 2008. Utstillingen bestod av bøker, tekster og tegninger gruppert i ulike konstellasjoner. For første gang ble også hans bibliotek av unike kunstnerbøker presentert samlet i en bokhylle utformet spesifikt for å huse boksamlingen. Publikum kunne bla gjennom bøker og skisser og så sette dem tilbake i bibliotekshyllene igjen. En av dem bestod kun av arkivarens nummereringssystem med titler korrekt ført inn. I stedet for å lage en katalog, samlet Nicolaisen flere nyskrevne sanger innspilt i Berlin 15 måneder tidligere på en CD og gav denne ut med et opplag på 100. CD-en inngikk selvfølgelig også i bibliotekets registreringssystem.
I etterkant av utstillingen ble en e-post sendt ut til en rekke norske kunstskribenter og kuratorer. E-posten hadde tittelen Åpen Lukket Konkurranse om Beste Beskrivelse av Kunstverk. Her ber Nicolaisen den enkelte om å skrive en tekst basert på biblioteket med artist-books. Kunstneren skriver i invitasjonsbrevet at:
Teksten skal ha en bejaende og original form, men være informativ. Man skal ved å lese teksten så og si se for seg hvordan dette materialet ser ut. Arbeidet med denne teksten skal ikke gå utover deltagerens daglig forehavende, men være skrevet med overskudd i et øyeblikk av klarsynthet.
I alt 5 bidrag var levert innen tidsfristen. Disse 5 tekstene ble så samlet og formgitt av kunstneren i en egen nedlastbar PDF fra kunstnerens hjemmeside. Den beste artikkelen ble juryert og premiert av Nicolaisen med en tegning. Det var den norske kunstsosiologen og kunstkritikeren Dag Solhjell som gikk av med seieren med teksten ”Terje Nicolaisens utstilling på Galleri Riis.” Nicolaisens mange ”artist-books”, pamfletter og satiriske tegninger finnes dessuten nedlastbart på hans svært ryddige hjemmeside
Tone Hansen
Nicolaisen's method of working has led to a large number of self-produced catalogs, "artist-books", and installations that have documented his production of paperwork, produced outside the institutions' domain. The very cataloging the artist conducts has become a work in itself. Formally speaking, Nicolaisen is a very skilled bureaucrat. He works purposefully to develop long series of works, books and artifacts that develop as a continuous large tree with different branches on one side, but he also works on a "library order" of his own material, an order that forces the material together into a larger total work of art.
Nicolaisen has been his own active curator, collector and archivist. This was clearly visible in his exhibition Books, Text and Drawing at Gallery Riis in the spring of 2008. The exhibition consisted of books, texts and drawings grouped into different constellations. For the first time, his library of unique artist books was also presented in several bookcases designed specifically to house the artist-book collection. The audience could scroll through books and sketches and then put them back in the library shelves. One of them consisted only of the archive's numbering system with titles correctly entered. Instead of creating a catalog, Nicolaisen collected several newly written songs recorded in Berlin 15 months earlier on a CD and released it with a circulation of 100. The CD was of course also included in the library's registration system.
After the exhibition, an e-mail was sent to a number (50) of Norwegian art writers and curators. The email was titled Open Closed Competition for Best Description of Artwork . Here Nicolaisen asks the individual to write a text based on the library of artist-books. The artist writes in the invitation letter that:
The text should have a beguiling and original form, but be informative. By reading the text one should almost imagine what this material looks like. The work on this text should not go beyond the participant's daily activities, but be written with a surplus in a moment of clarity.
A total of 5 contributions were delivered within the deadline. These 5 texts were then collected and designed by the artist in a separate downloadable PDF from the artist's website.
The best article was judged and awarded by Nicolaisen with a drawing of his. It was the Norwegian art sociologist and art critic Dag Solhjell who won the victory with the text "Terje Nicolaisen's exhibition at Galleri Riis." (under)
Nicolaisen's many artist-books, pamphlets and satirical drawings can also be downloaded from his very neat website
Invitasjonstekst:
Åpen Lukket Konkurannse om Beste Beskrivelse av Kunstverk.
Du inviteres med dette til å delta i en lukket konkurannse.
Forutsetning for å delta er at du har sett utstillingen med Terje Nicolaisen på Galleri Riis, i mai og juni 2008, eller kjenner innholdet i Nicolaisens Artist’s Books godt fra før. Det beste bidraget premieres med et verk (en tegning/aquarell) av kunstneren.
Det skal produseres en meget kort tekst på mellom 75 og 300 ord som beskriver Terje Nicolaisens Artist’s Book Bibliotek , slik det ble vist på Galleri Riis i Mai/juni 2008. Teksten er ment å supplere et billedmateriale som viser installasjonen som helhet og ikke viser bilder av bøkene som sådan. Det legges derfor særlig stor vekt på beskrivelse av innholdet inne i hyllene og inne i bøkene.
Teksten skal ha en bejaende og orginal form, men være informativ. Man skal ved å lese teksten så og si se for seg hvordan dette materialet ser ut. Arbeidet med denne teksten skal ikke gå utover deltagerens daglig forehavende, men være skrevet med overskudd i et øyeblikk av klarsynthet.
Vinnerteksten vil brukes som vedlegg til dette billedtmateriale i søknader og andre anledninger hvor en slik beskrivelse er nødvendig.
Bakgrunn for konkurannsen:
I flere tilfeller – i søknader og jurieringer - hvor kunstneren blir bedt om å beskrive dette biblioteket med (ofte ikke mer enn 5) bilder, sier det seg selv at dette er en umulig oppgave. Det må være flere tusen bilder inne i disse ulike bøkene som kunne ha vært sendt inn i en slik anledning.
Derfor søker vi nå etter en tekst som kan gjøre nytte som billedliggjøring av innholdet i dette mangefasseterte samling av Artist Books.
Kunstneren forbeholder seg retten til å avgjøre hvilken tekst som er den beste.
FRIST FOR INNSENDELSE per mail, ER TORSDAG 5.Mars 2009
Mvh Norsk Sokkel Forlag Terje Nicolaisen
Jeremy Welch
Terje Nicolaisen’s artist books
In recent times it has become common to enter an art gallery only to discover that it has turned into a library. Why should I go to a gallery or museum to read books that I could just as well enjoy at home on my own sofa with a glass of vintage malt whisky close at hand? There has to be something extra involved, what the anglo saxon world likes to refer to as “added value”. In the case of Terje Nicolaisen’s books, this added value is their uniqueness, a term used advisedly for at least two of its meanings. Their is a uniqueness in the artistic sensibility that is evident throughout Nicolaisen’s book production, and then, many of the books are hand-made, unique objects, one-offs. An installation of Nicolaisen’s bookworks is thus something more than the usual display of supposed erudition indicated by the act of putting books in a gallery. His temporary library (or librairie, french bookshop) is an artwork in and of itself and an invitation to enter the unique world of a particular artist’s vision.
Jeremy Welsh, March 2009
Dag Solhjel
Terje Nicolaisens utstilling på Galleri Riis.
Terje Nicolaisens utstillinger er vanligvis ikke som vanlige kunstutstillinger. Noen tegninger henger riktignok på veggene, men ellers er bord og hyller i rommet på de fleste utstillinger fylt av et stort antall store og små hefter, de store limt i ryggen, de små stiftet. Rommet virker litt tilfeldig innredet, endog litt rotete. Det innbyr til å plukke frem noen hefter og bla i dem. En tittel på omslaget antyder at vi finner en tekst inni. Det gjør vi ikke – i hvert hefte finner vi tegninger, som regel med en tittel eller en kort tekst. Forholdet mellom tegning og tekst er som regel ironisk – teksten antyder et alvor som blir motsagt av tegningen. Sammen taler de mot bedre vitende.
Hvert hefte, som varier i størrelse fra noen få cm til over A4-format, har en tematikk som peker mot det absurde i vår verden. Kombinasjonen av det ironiske og det absurde er – iallfall for meg – sterkt lattervekkende. Som den sosiolog jeg er, er det ikke minst kunstnerens uhøytidelige kommentarer til alvoret i kunsten, som gjør at jeg humrer og ler meg gjennom det ene heftet etter det andre.
I Galleri Riis stiller imidlertid Nicolaisen ut et sted der alvoret rundt kunsten krever en mer høytidelig innramming enn vanlig på hans utstillinger. Her er hans kunstnerskap mer ”utstilt” enn det pleier å være. Vi har ikke lenger følelsen av å være på hans ikke helt ryddige atelier. Særlig påtakelig er det at publikum må ta på seg hvite hansker før man får ta i alle mappene. Dermed kunstgjøres de, og det intuitive og improviserte ved tegningene gis en større verdi – de blir nå også kulturarv og investering, ikke bare løssluppen kunst. Monteringen av tegningene på veggene er mer strøken, noen var endog innrammet, bokhyllene på veggen er vakkert snekret, og omgivelsene for øvrig forteller at her er vi i et estetiserende miljø der motsetningen mellom kunst og penger på umerkelig måte er opphevet. Til min glede var det satt ut bord og stoler, tilrettelagt for at det faktisk tar ganske lang tid å ”se” på utstillingen. Det bidro til at jeg kunne innta den avslappede ro som er gunstig for innforlivelse i Nicolaisens tankeverden. Det er jo ikke den enkelte tegning som er poenget, det er det store mangfold av tegninger som i serier kommenterer lett komiske problemstillinger. I noen større hefter fant jeg også fotografier fra kunstneres storbybesøk, også de preget av tegningenes raskhet kombinert med et reflektert blikk. Terje Nicolaisens tegninger – en slags intellektuelt-vittige tegneserier – med sin muntert-ironiske snert overlevde godt møtet med eliten i norsk galleriverden. Det slår meg at det bak Nicolaisens heftede tegninger må ligge mange års arbeid – de er ikke laget med en bestemt utstilling for øye, de er mer å ligne med tegnede dagboksblader.
Med de hvite hanskene og det store bordet følte jeg meg i Galleri Riis hensatt til en selvbetjent versjon av Nasjonalgalleriets kobberstikksamling, der en hyggelig studiesalinspektør legger frem det ene mesterverket etter det andre for den besøkendes nysgjerrige blikk. Takk for en vel tilbragt time!
Øystein Ustvedt:
Room, box, paper, text, art
In the inner, bottom left space, at one of this city’s most important galleries. Open wooden boxes, simple, cheap, pseudo-minimalist. In a row, nicely mounted on the wall with a rolling rhythm. And inside these boxes a huge amount of thin books, mostly homemade, a little clumsy, but quite expressive. And inside these books a lot of paper. Japanese rice paper, bucket paper, glossy Xerox size A4. And on these sheets, simply with letters, put together in more or less perceivable words, sentencess and reasoning. Some written with fast, flattering handwriting, others with old-fashioned typewriter letters, worn, uneven, wrapped in faint black ink. Still others with high-tech machines and stylish fonts.
I will never exhibit again
Does he mean it? Is Terje Nicolaisen really going to stop doing this anymore? Is this simply his latest exhibition? He will no longer show what he is up to. Should he stop being an artist? Duchamp's famous gesture. Should he go on to become a 'former' artist? Can an artist quit? Or retire in this way? Almost like a soccer star? What does it mean to be an artist? Is it about education, exercise and acquired competence, or about orientation, sensitivity and personal qualities?
I will never exhibit again
As an artist's absolute protest. The negation, the NO, the renunciation. An artist who will no longer exhibit his work is almost like a preacher who will no longer preach, or a comedian who will no longer be standing up on a stage, or a taxi driver who no longer wants to drive his car. The denial of oneself. Made as a threat or as an affirmation.
Oslo, 5.3.2009 Øystein Ustvedt
Jonas Ekeberg:
BOK!
Jeg tenker noen ganger på tre ulike tidsbegreper når jeg ser disse bøkene; for det første har du den konseptuelle tiden eller den tiden som går med til å oppdage/unnfange konseptet for en bok. Jeg ser for meg at denne tiden kan være lang, som om en rekke tegninger i månedsvis har hopet seg opp på kanten av en hylle i atelieet og til slutt nærmest fysisk faller i hendene på kunstneren når han går forbi og med røyken hengende ut av munnviken gir han arkene en innbinding og en tittel og det er den tiden det tar. Eller den kan være lynkort, som om kunstneren plutselig sier til seg selv at han må lage en bok med tegninger av en bestemt type objekter. Det andre tidsbegrepet knytter seg til tegningen eller akvarellen, til den tiden det tar fra kunstneren har plassert første flekk på papiret til egningen er ferdig. Jeg kan ikke så mye om denne prosessen men ser i hvertfall at hver linje i vannbasert maling har sin tid. En dvelende pensel vil gi mer farge en en rask bevegelse over papiret, for eksempel. Det tredje tidsbegrepet jeg tenker på er knyttet til språket.
Mange av disse tegningene har sitater eller titler som er integrert i bildeflaten og de kan være kjappe som Scruella Faenhella eller hva det nå var. De er som regel kjappe, som om de må rives ut av et tankebilde og plasseres rett inn i papirbildet. Der. Møtte. Ordene. En tegning. Innbindes. Bok!
Jonas Ekeberg
Kai Johnsen:
En samling bøker: kanskje et lite bibliotek; en oppmagasinering av levd og mulig liv; sant og usant; historier; tanker; kunnskap; fantasier; skjuler seg bak innbindingenes mosaikk; en prosess, en levende organisme; nye bind kommer stadig til, andre forsvinner; minnets historie; drømmer som kommer og skal forsvinne; det lille barnet åpner et bind (er det fargen, er det fordi det står bortenfor det grønne?); ser kanskje en gammel mann på vei mot noe enda ikke lest; hvor skal jeg hen i dag?
Kai Johnsen 20.02.2009
