Published by Henie Onstad Art Centre
at the occasion of my Soloshow Paperwork (2011)
For å sette Nicolaisens kunstnerskap i et større perspektiv har vi invitert kunsthistorikeren Ingvild Krogvig til å skrive med fokus på disse arbeidene. Resultatet har blitt en meget leseverdig tekst som gir internasjonalt perspektiv, både historisk i forhold til bruken av ideer som verk i seg selv, samtidig som Nicolaisen sees i sammenheng med både den historiske konseptkunsten og den samtidige institusjonskritikken som preger dagens kunstfelt.
Tone Hansen
Maktkritikkens utfordringer: Om Terje Nicolaisens arbeidsmetode
Tone Hansen
Er en undersøkelse av de lokale maktforholdene påkrevd for å etablere et kritisk ståsted i dagens kunstfelt? Hvilke virkemidler skal til for å påpeke en særegen lokal situasjon og samtidig se denne i et større perspektiv?
Den norske kunstscenen har til nå i stor grad vært kunstnerstyrt gjennom en unik stipendtildeling utdelt av kunstnerne, et stort nettverk av fagforeningsstyrte utstillingssteder og kunstnerstyrte fylkesgallerier. Dette, sammen med et sterkt statlig engasjement for kunstmuseene og enkelte kunsthaller, samt et noe provinsielt kunstmarked har skapt spesielle maktforhold som ikke så lett kan sammenlignes med andre land. Historisk sett var kunstnernes engasjement avgjørende for etableringen av en kunstscene i et land der borgerskapet stod svakt. Maktforholdet har til stor grad vært en forhandling mellom stat og fagforening siden 70-tallet. Selv om flere modereringer av den gamle kunstnerstyrte modellen med fri innsending og juryerte utstillinger er gjennomført og kuraterte utstillinger har blitt mer vanlig, råder kunstnermakten sterkt sammenlignet med andre land.
En av konsekvensene er at kunstnere har utviklet svært selvstendige kunstnerskap uten særlig påvirkning fra det institusjonelle apparatet, være seg de statlig støttede institusjonene eller de private galleriene, som er i fåtall i Norge. I dag ser situasjonen ut til å endre seg noe, med flere private kunsthaller, internasjonalt orienterte gallerister og flere freelance kuratorer som etablerer seg utenfor de mer etablerte institusjonene, gjerne med utdannelse fra utlandet. Man kan si at scenen har blitt mer relasjonell, der flere aktører bidrar i produksjonen av kunst og kunstinstitusjoner, at rollene ikke lenger er like definerte som tidligere, og der aktører beveger seg mellom ulike roller. Ikke minst har etableringen av Office for Contemporary Art bidratt til å gjøre kunstscenen mindre regionalt orientert.
Dersom man skal etablere en kritikk må det som kritiseres analyseres og makten må lokaliseres. Det er disse spesielle maktforholdene man må ha i mente når man skal forholde seg til Terje Nicolaisens (f. 1964) satiriske, utfordrende og poengterte arbeider. Nicolaisens mange prosjekter harselerer derfor like mye med den kunstnerstyrte makten som med den mer autoritært museale.
Nicolaisen har vært en aktiv deltaker på den norske kunstscenen siden han gikk ut fra Kunstakademiet i Bergen i 1997. Han arbeider som regel med enkle materialer og virkemidler som akvarell, tusj og blekk, papir, penn og blyant. Han har hatt en lang rekke separatutstillinger i Norge og deltatt på mange gruppeutstillinger i inn og utland. Nicolaisen er kjent som satirisk kommentator, som enmannsband og som en som mimer kunstinstitusjonens rammer og dermed utøver en særegen form for institusjonskritikk. Utrykket og motivene i Terje Nicolaisens arbeider spenner vidt, men felles for mange er en form for slapstick-aktig utførelse, der budskapet (teksten) ofte er likestilt med tegningen og der målet er å skape en umiddelbar gjenkjenning til spesifikke saksforhold. Hans tegninger kan sees som direkte og underfundige “one-liners” som ofte kommenterer en internasjonal eller nasjonal situasjon på kunstscenen. De kan også sees som åpne og sarte poetiske antydninger, sitater og henvisninger til andre kunstverk og kunstnere. Slik sett kan hans arbeidsmetode sammenlignes med kunstnere som den rumenske kunstneren Dan Perjovschi (f. 1961) som blander tegning, tegneserie og graffiti, som ofte samles i egne aviser eller males rett på galleriveggen. Nicolaisens arbeider kan også sees i relasjon til den tyske kunstneren Olav Westphalen (f. 1963) som parodierer kunstfeltet gjennom vitser og burleske aksjoner. Nicolaisen har gjennomført en rekke prosjekt som direkte kommenterer en politisk, økonomisk eller relasjonell situasjon i kunstfeltet. Norsk Sokkel Award som deles ut av kunstneren til personer som har hatt betydning for hans egen karriere er et eksempel på dette. I norsk sammenheng kan Kebbevennenes bitende satire, som også rammer dem selv i høy grad, trekkes frem. Mette Hellenes (f. 1964) og Vanessa Bairds (f. 1963) ukentlige tegninger i Morgenbladet og deres utgivelser i bokform treffer et stort publikum. Felles for disse kunstnerne er at vitsen, parodien og latterliggjøringen åpner for en kombinasjon av highbrow og lowbrow uttrykksformer, en metodikk som treffer et bredere publikumsmessig nedslagsfelt tross den kunstinterne kritikken.
Likevel er dette den første katalogen som presenterer kunstnerens arbeider innenfor en institusjonell ramme. Nicolaisens arbeidsmetode har ført til en lang rekke egenproduserte kataloger, ”artist-books”, og installasjoner som har dokumentert hans produksjon av papirarbeider, produsert utenfor institusjonenes domene. Selve denne katalogiseringen kunstneren bedriver har blitt til et verk i seg selv. Formalt sett er Nicolaisen en meget dyktig byråkrat. Han arbeider målrettet med å utvikle lange serier av verk, bøker og artefakter som utvikler seg som et sammenhengende stort tre med ulike forgreninger på den ene siden, men han bearbeider samtidig en ”bibliotekalsk orden” av sitt eget materiale, en orden som tvinger materialet sammen til et større totalkunstverk. Nicolaisen har vært sin egen aktive kurator, samler og arkivar. Dette kom klart til syne i hans utstilling Bøker, Tekst og Tegning ved galleri Riis våren 2008. Utstillingen bestod av bøker, tekster og tegninger gruppert i ulike konstellasjoner. For første gang ble også hans bibliotek av unike kunstnerbøker presentert samlet i en bokhylle utformet spesifikt for å huse boksamlingen. Publikum kunne bla gjennom bøker og skisser og så sette dem tilbake i bibliotekshyllene igjen. En av dem bestod kun av arkivarens nummereringssystem med titler korrekt ført inn. I stedet for å lage en katalog, samlet Nicolaisen flere nyskrevne sanger innspilt i Berlin 15 måneder tidligere på en CD og gav denne ut med et opplag på 100. CD-en inngikk selvfølgelig også i bibliotekets registreringssystem. I etterkant av utstillingen ble en e-post sendt ut til en rekke norske kunstskribenter og kuratorer. E-posten hadde tittelen Åpen Lukket Konkurranse om Beste Beskrivelse av Kunstverk. Her ber Nicolaisen den enkelte om å skrive en tekst basert på biblioteket med artist-books. Kunstneren skriver i invitasjonsbrevet at:
Teksten skal ha en bejaende og original form, men være informativ. Man skal ved å lese teksten så og si se for seg hvordan dette materialet ser ut. Arbeidet med denne teksten skal ikke gå utover deltagerens daglig forehavende, men være skrevet med overskudd i et øyeblikk av klarsynthet.
I alt 5 bidrag var levert innen tidsfristen. Disse 5 tekstene ble så samlet og formgitt av kunstneren i en egen nedlastbar PDF fra kunstnerens hjemmeside. Den beste artikkelen ble juryert og premiert av Nicolaisen med en tegning. Det var den norske kunstsosiologen og kunstkritikeren Dag Solhjell som gikk av med seieren med teksten ”Terje Nicolaisens utstilling på Galleri Riis.” Nicolaisens mange ”artist-books”, pamfletter og satiriske tegninger finnes dessuten nedlastbart på hans svært ryddige hjemmeside.
Nicolaisens kunstnerskap er svært selvdrevent. Å skulle gå inn som kurator i et kunstnerskap som er så til de grader holdt orden på er derfor en utfordring. Verkene har allerede fått et arkivnummer. De har blitt dokumentert og presentert. Forfatterne invitert, prisene delt ut. Rollene blir snudd; fremfor å komme inn for å rydde, skape et system for å presentere en kunstner slik man kan tenke seg at en tradisjonell kurator arbeider, blir man satt på utsiden som betrakter av og beskriver av en egen maktkritisk sfære: Et kunstnerskap som fra utsiden kan synes uvillig til å la seg kategorisere, innehar sitt eget logiske system og må diskuteres deretter.
Utstillingen er i hovedsak basert på den serien Selected Proposals 1995 – 2005 med alle de forgreininger og sideprosjekter som kan knyttes til de ulike prosjektene. Utstillingen er dermed en retrospektiv utstilling med fokus på en spesifikk del av kunstnerskapet. Tegningene vil vises som en kronologisk linje i utstillingsrommet, mens sideprosjektene får danne brudd med ordenen over og under den mer kronologiske linjen.
I tillegg vil hans store serie med Visa Paintings fylle en av Prismasalens hovedvegger. Visa Paintings kan sees som en uendelig lang serie av malerier på papir, hvor fremstillingsmåten det vil si den kunstneriske gesten etterligner måten kredittkortet dras gjennom betalingsterminalen på.
For å sette Nicolaisens kunstnerskap i et større perspektiv har vi invitert kunsthistorikeren Ingvild Krogvig til å skrive med fokus på disse arbeidene. Resultatet har blitt en meget leseverdig tekst som gir internasjonalt perspektiv, både historisk i forhold til bruken av ideer som verk i seg selv, samtidig som Nicolaisen sees i sammenheng med både den historiske konseptkunsten og den samtidige institusjonskritikken som preger dagens kunstfelt.
Katalogens utforming er også utviklet som respons på kunstnerens egne systemer og innehar en egen logikk der vi har gruppert og organisert Nicolaisens arbeider slik at leseren kan sette seg inn i den kronologiske rekkefølgen. De sideprosjekter som springer ut av Selected Proposals 1995 - 2005 er presentert i et eget kapittel og man kan følge logikken ved hjelp av katalognummer. Katalogen krever at man orienterer seg etter et sett av katalogiseringer og at man blar frem og tilbake. Fire av Nicolaisens Visa Paintings bryter opp presentasjonen i fire deler, der maleriene vises stykket opp over fire sider i tilnærmet full størrelse. Siste del av katalogen er et appendiks med full presentasjon av Visa Paintings, verksliste til Selected Proposals 1995 - 2005 med utdypende tekst til enkelte av prosjektene, samt kunstnerens CV. Katalogen utvider dermed utstillingen med ekstramateriale.
Vi ønsker vårt publikum et utfordrende, humoristisk og lekent møte med Terje Nicolaisens ulike forslag og satiriske kommentarer.
Tone Hansen, kurator for utstillingen
Karin Hellandsjø, direktør for Henie Onstad Kunstsenter
