3 performances with Kurt Johannessen at Dramatikkens Hus in Oslo + 1 three hour long perfomance in Belfast
Jeg er tiltrukket av teateret som mulighet, men ser ikke helt hvordan jeg skal kunne bruke det. Det er bra.
We did three perforances at Dramatikkens Hus curated by Kai Johnsen
later we were invited by Bbeyond in Belfast to participate in an ArtSwap.
An interview from the local in-house website:
Kunstnerne Kurt Johannessen og Terje Nicolaisen satte hverandre i stevne og gjennomførte tre performancer høsten 2010. Oppdraget sprang ut ifra Kai Johnsens ønske om å invitere kunstnere inn for nye sceniske dramaturgier og samtaler i møte med publikum.
- teatrets DRØM om seg selv?
Inger Astri Kobbevik
Kurt Johannessen har gjennom ekstensiv praksis opparbeidet seg ry som en ledende performancekunstner i Norge, med betydelig arbeid også internasjonalt. Terje Nicolaisens solide verker gjennom en årrekke, viser en sjelden mangesidig kontrasterende installasjonspraksis, både samfunnspolitisk og situasjonistisk. Magasinet ønsket å gå nærmere inn under huden på de to performancekunstnerne vi hadde invitert: Kan den frie performanceformen fungere og leve innenfor teatrets klart definerte rom? For hva oppstår når teatret biter seg selv i halen, så å si?
Å jobbe i et tradisjonelt teaterrom med de muligheter, forutsetninger og begrensninger det gir - hva slags innvirkning har det på arbeidet deres?
Kurt: Eg finn teaterrommet eit vanskeleg rom for performanceuttrykket. Det er to ting som gjer det. Det eine er måten rommet er konstruert på, scene og publikumrom. Publikumrommet er amfi og skild frå scenerommet. Dette gjer at vi har med to rom å gjere. Det er ein slags usynleg vegg mellom scene og publikumrom. Det rommet performance vanlegvis blir presentert, er publikum og performancekunster i same rom, på same plan, og på alle vis i same tid. Dei står begge på det same golvet. Det andre er den historien teateret kviler på. Det er ein annan historie enn historien til performance. Men ein må jo berre prøve å skite i arkitektur og historie, og sjå kva som hender når Terje og eg går inn i denne situasjonen. For oss er det jo eit nytt rom.
Terje: Det er vanskelig å sette fingeren på, i og med at denne inn (på) virkningen er langsiktig. Men dette teater-utgangspunktet lå jo der som hovedutfordring og villet motstand. Jeg vil si at teateret gir helt fantastiske muligheter på mange plan: tekniske, kontekstuelle, tekstlige, fremføringsmessige og performative muligheter. Men også at det følger en veldig stor begrensning med den svarte kuben; scenen definerer all tilstedeværelse som teater på en helt uoverstigelig måte. Dette kjenner jeg godt til fra den hvite kuben, gallerirommet og museumsrommet. Det er det samme problemet der. En hvilken som helst gest eller objekt vil i den hvite kuben kunne leses og påstås som kunst, selv om den i virkeligheten utenfor kun er helt alminnelig. Jeg har alltid vært fascinert av denne kontraktens mange bisarre konsekvenser. Det var også min nysgjerrighet i forhold til teateret, selv om her virker det som om denne kontrakten i mye større grad er transparent, alle er enige om premissene, scene - tilskuer. I kunstverdenen er disse strukturelle og relasjonelle motivene obskure. Jeg er tiltrukket av teateret som mulighet, men ser ikke helt hvordan jeg skal kunne bruke det. Det er bra.
Innen Dramatikkens hus arbeidsområde er dramaturgi, i mange ulike former, en viktig betegnelse og verktøy. Er dramaturgi et begrep dere forholder dere til, kaller dere det noe annet?
Kurt: Eg tenker aldri på det ordet, men vi komponerer på eit vis. All kreativ aktivitet handler om å komponere, korleis ein vil at innholdet møter formen. Kva vil ein snakke om og korleis vil ein fortelle det. Så klart og enkelt er det på eit vis, samstundes som ein ikkje nødvendigvis har klart for seg korkje innhald eller form før ein er inn ei det. Kanskje heller ikkje når ein er inne i det er det tydeleg.
Terje: Jeg forholder meg ikke til begrepet dramaturgi i utgangspunktet, i og med at min ambisjon i dette prosjektet var å forsøke å gå utenfor / unngå både Performance-som-billedkunst og Performance-som-teater og rett og slett bare VÆRE DER, DUKKE OPP, FRAMTRE som billedkunstner på jobb. I en uvanlig kontekst, uten å skjønne bæra, forholde meg til det som måtte komme, på en helt saklig og vennlig måte. Uten annen agenda enn å gjøre jobben min, fullstendig uten retning som regel, men med den fantastiske muligheten at jeg i denne prosessen (og aller helst på scenen under det fra huset angitte tidspunkt for opptredenen) skulle kunne komme på interessante tekster, ikke før uttenkte ideer og innfall, live! Jeg ser jo at dette i og for seg er en dramaturgisk tekst, men disse setningene er formulert i retrospekt og basert på erfaringen. Men det var omtrent slik jeg tenkte jeg ville gå løs på utfordringen Kai Johnsen ga meg. Hvis den overstående teksten hadde vært formet som instruksjon, noe mine tekster ofte er, ville jeg kalt den et Proposal i mangel av et bedre norsk ord.
Kai Johnsen formulerte performance som; teatrets drøm om seg selv... Har dere noen tanker og assosiasjoner ut ifra det utsagnet?
Kurt: Kai tenker kanskje om noko som er autentiskt, direkte. Performance har det potensialet i seg, i sin enkle, mobile, direkte kommunikative form som på alle vis er her i notiden. Institusjonsteateret har på mange vis blitt eit kollosalt komplekst monster som beveger seg tregt. Som performancekunstner kan ein pakke ein koffert, dra kor som helst, vise noko ein annan stad, og ein kan kommunisere uansett kultur og språk, og reise heim igjen dagen etter. Eg er veldig glad i det potensialet dette mobile gir.
Terje: Jeg tror jeg forstår hva han mener ihvertfall. Drømmen om å - være der - tilstede 100% som er den måten vi liker å bruke som kjennemerke på Performance som billedkunst på. Men jeg er ikke sikker på at billedkunstens Performanceteori og ulike uttrykksformer egentlig har denne umiddelbare tilstedeværelsen som den gir seg ut for å ha. Jeg tror de aller fleste performancer er scriptet, i hvertfall mentalt, bevegelsen og det visuelle uttrykket er på forhånd gjennomtenkt og skiller seg derfor ikke nevneverdig fra et eksperimentelt improvisasjonsteater? En stor forskjell er selvfølgelig at performance ikke nødvendigvis foregår på en opphøyd scene, men veldig ofte finner sted i det samme rommet som publikum, på samme gulvet, uten avstand og uten kontrakt. Dette utgjør et risiko-rom både for kunstneren og for publikum fordi de befinner seg i samme rom. Det er rett og slett litt farlig, man kan bli direkte emosjonelt eller fysisk konfrontert med den andre siden. Denne konfrontasjonen er kanskje teaterets drøm, i hvertfall dramatikerens drøm?
Er tekst, ord, viktige element i deres performancepraksis?
Kurt: Veldig lite, men eg arbeider mykje med tekst i bøker og andre arbeid.
Terje: Nei, men det er et viktig element i den kunstneriske aktiviteten, både i framstilling av bilder og objekter, men også i mer administrativ-performativ aktivitet som artist statement’s, oppsummeringer, utkast og beskrivelser. I disse tre opptredenene har ikke ordet vært viktig, nei.
Hva ønsker dere publikum skal oppleve, og bli kommunisert?
Kurt: Tenker lite på det på eitt vis, tenker meir på kva eg vil finne ut, eller kva ”rom” eg vil gå inn i. Prøver å finne nokre situasjoner som eg finn interessante på eit eller anna vis utan at det er så mykje heilhetleg plan. Vi har arbeida omlag slik at vi har begge kome med ulike innspel, og vist det. Vi er veldig ulike i uttrykk, men prøvd å la begge uttrykka vere tilstades, og sjå korleis dei møtes.
Terje: Sann ujålete rett fram menneskelighet i ordets mest profane betydning. Tilstedeværelsesformidling. Jeg tenker egentlig ikke på publikum i dette prosjektet, det var når jeg begynte å gjøre det, at det sporet av og nærmet seg underholdning, hvis jeg kan bruke et sånt uttrykk...
_________________________-
Through his series of works Terje Nicolaisen relates to an artistic expression or tradition for a limited period of time, and then moves on to a seemingly completely different expression for his next series of works. This activity is characterised both by a will to become engaged and pulled along by the attractions and events of the landscape (here the artworld and different artistic strategies), and by a desire to retain the outsider’s ability for distanced observation. In many respects Terje Nicolaisen’s artistic practice thereby constitutes a dérive (or a series of dérives), where the concrete city is exchanged for the artworld. The shifts in artistic expression, and the changes of strategies, that characterise Nicolaisen’s series of works forms a parallel to Debord's descriptions of how the leisurely strolls from street to street and from neighbourhood to neighbourhood that make up a dérive functions as ”analysis of (…) the role of microclimates, of distinct neighbourhoods”. (3) Movement and experimentation seems in Nicolaisen’s work to form the basis for a methodology that stands in contrast to the linear development of a personal project that constitutes the norm in art.
Gardar Eide Einarsson (2001), The Dërive In Terje Nicolaisens Practice
_____________________________________
Kunst til Folket (utdrag fra essay i katalogen Kunst til Folket, Riksutstillinger (2003)
Jonas Ekeberg
Et sted i boka Selected Proposals 1995-2005 sier Terje Nicolaisen at han aldri har forstått hvordan kunstnere skaffer seg offentlige oppdrag, “hvilket er synd, siden en så stor del av mitt kunstneriske fokus handler om å få ideer for det offentlige rom”.1
Nicolaisen nevner dette som en introduksjon til et forslag han sendte inn til en jury ved et sykehus i Trondheim. Forslaget Wheel of Misforutne II var et tilsvar på utlysningstekstens oppfordring om å bruke utrangert sykehusmateriell og gikk ut på å montere et tyvetall sykehussenger i et pariserhjul utenfor sykehuset. I en forsonende gest – som for å vise at han ikke er totalt misantropisk – avslutter Nicolaisen sitt forslag med å understreke at pariserhjulet skal plasseres på en betong-sokkel som er så høy at folk ikke skal kunne klatre opp i pariserhjulet.
Dette prosjektet er karakteristisk for Terje Nicolaisens litt sære oppfatning av verden og kunsten. Han besvarer en utsmykningskonkurranse med å fornærme komiteen og å vri komiteens høyst diskutable ide om å resirkulere utrangert materiell akkurat så langt at den framstår som absurd. På den annen side, dersom komitéen hadde akseptert Nicolaisens forslag så ville de garantert ha fått et landemerke uten sidestykke ved noe sykehus. Og kanskje ville det som ved første øyekast ser ut som en regelrett parodi på komiteens idé ikke være så ille når alt kom til alt?
