Unge Melankolikeres Samfund /
Young Melancholic's Society
Kunstnerfobundet 10.2 - 6.3 2011
Line Ulekleiv
Morgenbladet, 25.februar 2011
english below
Terje Nicolaisen skaper en sjenerøs atmosfære av roterom og idémylder på Kunstnerforbundet.
2011 tegner til å bli et gyllent år for Terje Nicolaisen. For tiden har han en stor separatutstilling på Henie Onstad Kunstsenter, og jammen dukker han ikke også opp på Kunstnerforbundet. Utstillingen her, Unge Melankolikeres Samfund, er mer konsentrert og intim enn papirarbeidene på Høvikodden. På Kunstnerforbundet vises et konglomerat av portretter på vegg, utført i blekk og akvarell på papir. Hundrevis av dem bukter seg over veggen, relativt små, uensartede i format og tett montert med ymse rammer. I tillegg finner vi enkeltarbeider som har Nicolaisens typiske kombinasjon av vimsete sjarm og intelligent konsentrasjon i samspillet mellom tekst og bilde.
Kunstnerrollen.
Nicolaisen har gjort det til litt av et særmerke å konstituere fiktive organisasjoner – i dette tilfellet Unge Melankolikeres Samfund, som «kjemper for retten man som enkeltmenneske har til ikke å ha synspunkter eller intensjoner med alt man foretar seg. En fiktiv organisasjon som arbeider for retten til ikke å ville ha meninger». Denne antatt heroiske posisjonen kan synes ytterst ironisk og humoristisk, men bakom lurer også mer komplekse forestillinger om hvordan kunstneren finner seg til rette i storsamfunnets dominerende pragmatisme. Kunstnerrollen næres fortsatt av tankegods rundt kunstneren som «den andre», født under Saturn, og Nicolaisen spinner konstruktivt rundt dette. Kunstnerskapet slik det utfolder seg på atelieret, et såkalt fritt og adskilt rom, bringes inn på galleriet på en sjenerøs og tvetydig måte. Klare intensjoner og målrettet adferd sjaltes produktivt ut. Det man sitter igjen med er en rekke sketchy, men insisterende, forslag til billed- og meningsdannelse på intuitive veier.
Upretensiøst.
Absurditeten i alternative visuelle og konseptuelle løsninger har vært en fast følgesvenn i Nicolaisens virke gjennom flere tiår. Den upretensiøse og skøyeraktige signaturen er umiskjennelig, ikke minst gjennom Nicolaisens innsats i Tegneklubben, som på sist høstutstilling var et absolutt høydepunkt med sin harselas over norsk kulturliv.
Nicolaisen har pønsket ut en rekke prosjekter som neppe kommer til å forlate papiret med det første. I Ibsen Tunnel Improvement, én av hans mange «proposals» fra noen år tilbake, hvor han foreslår at den triste tunnelens inngang skal smykkes med en glitrende rad lyspærer, for liksom å understreke den sære koblingen mellom døll trafikk og teaterets titteboks. Andre arbeider fremstår som en kavalkade av bad paintings, med en gebrekkelig formsans, og iscenesettelser av sosiale opptrinn som klusser til forventet adferd.
Fråden står.
I Unge Melankolikeres Samfund settes portrettet i første rekke, og det er en energisk opplevelse å skli forbi mens man stirrer alle disse karakterene – ville og milde – inn i øynene. Det er et veritabelt folkehav der på veggen. Hvem er alle disse menneskene? Noen minner om en kunstner eller forfatter man har sett, og man kan ane en blanding av tilfeldige og fortolkede trekk. Koloritten er til tider fantastisk og summarisk ekspressiv og de kunsthistoriske referansene står i kø. Den lidende kunstnergestalten får et comeback i en rekke portretter titulert Syk kunstner, en stående klisjé som innpodes med en humoristisk og håpløs subjektiv visjon slik at fråden formelig står ut av munnen på de forpinte kunstnerne.
Sannferdige skisser.
Portrettsjangeren er i sin natur krevende, det å fange et menneskes trekk én gang for alle, på alvor og i respekt, lar seg ikke gjennomføre med letthet. Denne innsikten gjennomsyrer alle Nicolaisens portretter, skissen blir det nærmeste man kommer, og kanskje minst like sannferdig som ethvert mekanisk avbildende fotografi. Ikke minst kommer denne overlagte kretsingen rundt forskjellige typer likhet og umiddelbarhet til syne i 10 Attempts on Haruki Murakami, en multippel fremstilling av den populære japanske forfatteren montert i en (uavsluttet) sirkel. Forholdet til litteratur, musikk, film og kunst formidles også i utstillingen gjennom lister over personlige favoritter, slik at man befinner seg i en kollegial og åpen atmosfære av roterom og brainstorming. I Dear Studio, et rørende brev til atelieret skrevet på skrivemaskin, er tilknytningen til atelieret sterk og emosjonell. Arbeidsprosessen blir avhengig av en fast og romlig tilhørighet. Det er i dette spennet mellom en uglesett følsomhet og et selvstendig krav om å sette dagsorden Nicolaisen med stor humor skaper en åpning.
____________________________________
Terje Nicolaisen creates a generous atmosphere of mess and ideas for the Kunstnerforbundet show.
2011 is going to be a golden year for Terje Nicolaisen. He currently has a large soloexhibition at the Henie Onstad Art Center, and he is also showing up at the Artists' Association. The exhibition here, Young Melancholic's Society, is more concentrated and intimate than the Paperwork show at Henie Onstad.
The Union of Artists presents a conglomerate of portraits on the wall, done in ink and watercolor on paper. Hundreds of them bend over the wall, relatively small, disjointed in size and tightly mounted with various frames. In addition, we find individual works that have Nicolaisen's typical combination of witty charm and intelligent concentration in the interaction between text and image.
Artist Role.
Nicolaisen has made it a bit of a peculiar feature to set up fictitious organizations - in this case the Young Melancholic Society, which “fights for the right you as an individual have not to have views or intentions with everything you do. A fictional organization that works for the right not to want opinions ”. This supposedly heroic position may seem ironic and humorous, but behind it lurks a more complex notion of how the artist finds himself in the dominant pragmatism of the larger society. The artist's role is still nurtured by the thought of the artist as "the other", born under Saturn, and Nicolaisen spins constructively around this. The artwork as it unfolds in the studio, a so-called free and separate room, is brought into the gallery in a generous and ambiguous way. Clear intentions and purposeful behaviour are productively sold out. What is left is a series of sketchy, but insistent, suggestions for image and meaning, formed in intuitive ways.
Unpretentiously.
The absurdity of alternative visual and conceptual solutions has been a constant companion in Nicolaisen's work for decades. The unpretentious and fun-like signature is unmistakable, not least through Nicolaisen's efforts at the Drawing Club, which at last fall's Høstutstillingen, was an absolute highlight with its relentlessness over Norwegian cultural life.
Nicolaisen has devised a number of projects that are unlikely to leave the paper any time soon. In Ibsen Tunnel Improvement, one of his many "proposals" from a few years back, where he suggests that the entrance to the sad tunnel should be adorned with a sparkling row of light bulbs, to emphasize the special connection between dull traffic and the theater's box. Other works appear as a cavalcade of bad paintings, with a flawed sense of form, and staged social appearances that cling to expected behavior.
The froth runs.
In the Young Melancholic Society, portraiture is first and foremost, and it is an energetic experience to slip by while staring all these characters - wild and gentle - into the eyes. There is a veritable sea of people there on the wall. Who are all these people? Some are reminiscent of an artist or writer you have seen, and you can imagine a mixture of random and interpreted features. The colourite is at times fantastic and summarily expressive and the art-historical references stand in line. The suffering artist figure is making a comeback in a series of portraits titled Sick Artist, a standing cliché inserted with a humorous and hopeless subjective vision, so that the froth formally spills out of the mouth of the tormented artists.
Truthful sketches.
The portrait genre is inherently demanding; capturing a person's features once and for all, in earnest and respect, cannot be easily accomplished. This insight permeates all of Nicolaisen's portraits, the sketch being the closest you come, and perhaps at least as truthful as any mechanical imaging photograph.
Not least, this overlap of various types of similarity and immediacy is evident in 10 Attempts on Haruki Murakami, a multiple portrayal of the popular Japanese author mounted in an (unfinished) circle. The relationship to literature, music, film and art is also conveyed in the exhibition through lists of personal favourites, so that one is in a collegiate and open atmosphere of mess and brainstorming. In Dear Studio, a touching letter to the studio typed on typewriter, the connection to the studio is strong and emotional. The work process depends on a firm and spatial affiliation. It is in this span between an unfunky sensibility and an independent demand to set the Nicolaisen agenda with great humor, creates an opening.
